…nå også på papir!

Jeg fikk i dag publisert en kronikk i Bergens Tidene. Jeg ble veldig fornøyd, jeg er stor fan av å få slike artikler på trykk i papirmediene. Kun å publisere på blogg, her i origo og ellers på nett blir litt som å preke til menigheten. Det er selvsagt fint – og slettes ikke irrelevant eller uviktig. Men jeg synes at slike debatter om betydningen av internett og medieutviklingen; sosialt, politisk og organisatorisk, absolutt må ut til de som enda ikke bruker internett slik som oss. Noen av dem treffer jeg i BTs papirutgave, men jeg treffer ingen av dem på Twitter, Facebook, her i Origo, egen blogg eller andre steder på nett.

Når det er sagt, så savner jeg kommentarfunksjon til kronikken min i BT. For det er vel så viktig å vise at det er relevant å diskutere på nett – som det er å formidle i papirformatene. – Så kjør gjerne debatt her inne.

Her er den opprinnelige teksten min, uten BTs deloverskrifter:

Politikk fra grasrota
Nettbaserte tjenester med brukerskapt innhold, populært kalt sosiale medier, tilrettlegger for bred politisk deltagelse uavhengig av partigrupper eller andre interesseorganisasjoner. Med den brede allmenne bruken av internett har vi fått nye debattforum med et enormt potensial for samhandling. Bare vi lærer oss å bruke det riktig.

I forbindelse med blasfemidebatten som ble avsluttet i forrige uke dukket det opp flere interessante analyser av hvilke arenaer og aktører som hadde betydning for sakens utvikling. Etter å ha fulgt debatten i aviser og TV kan man sitte igjen med inntrykk av at dette dreier seg om bloggermakt og at kjendisstøtte er vesentlig for at en sak kan løftes fra grasrotnivå til den offentlige dagsorden i Norge. Dette bildet er unyansert, og fremstiller kun en liten del av sammenhengene. Jeg vil hevde at debatten har blitt drevet frem av en rekke ulike aktører, koblet løselig sammen i ulike arenaer og kanaler. Med allmenn bruk av nye medier er vi i ferd med å erfare et nytt potensial for grasrotaktivisme. I masteroppgaven, Om nye mediers betydning for politisk aktivitet og deltagelse, analyserte jeg slike sammenhenger ved fjorårets debatt om EUs datalagringsdirektiv. Likehetene mellom debattene er betydelige.

Den gang som nå var blogging en vesentlig del av nettdebatten – men langt fra hele. Det var heller ingen kjendiser som dro lasset. Likevel var det først etter bred mobilisering på tvers av blogger, Facebook og nettopprop at de store avishusene tok tak i debatten om datalagringsdirektivet. Den pågikk lenge, men fikk aldri noen avklaring. Mye tyder på at den vil fortsette denne våren. Den offentlige delene av blasfemidebatten varte derimot kun litt over en uke og resulterte i et konkret utfall. Senterpartiet trakk sitt eget forslag på tross av formell støtte fra sine regjeringspartnere. Det er derfor enklere å peke på sammenhengene i utfallet av denne saken.

Når en debatt løftes ut i de store riksdekkende avisene settes kraftige synergieffekter inn. De kan bidra til enda mer blogging, ny vekst i eventuelle facebookgrupper og tilslutning til eventuelle opprop. Muligheten til å lykkes med et grasrotinitiativ er størst når flest mulig handler sammen. Internett egner seg svært godt til å samkjøre ulike enkeltaktører, i ulike kanaler, med ulike bidrag. Vi får koordinering av innsats uten organisasjoner.

Arbeidet med EUs datalagringsdirektiv fikk for alvor fart på seg kort tid etter terrorangrepet i Madrid 11. mars 2004. Direktivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006. Selv om man kan finne endel avisinnlegg og andre kommentarer i norske medier om denne saken forut for 2008, så var det først i midten av januar i fjor at debatten for alvor kom i gang i riskmediene. I årets to første uker pågikk debatten i det små. Dagens Næringsliv/DagensIT.no skrev årets første artikkel 2. januar. Noen bloggere og smalere nettmedier kom etter i dagene som fulgte. Andre opprettet facebookgrupper mot EUs datalagringsdirektiv, mens en av bloggerne lagde et opprop mot direktivet. I samme periode kom det også innspill fra noen få velformulerte politikere og eksperter, deriblant Torbjørn Røe Isaksen og Georg Apenes på egne nettsider. De fleste tidlige aktørene, så som bloggerne, facebookgruppene, oppropet, Datatilsynet og Isaksen lenket aktivt til hverandre. Ved hjelp av gruppene på Facebook ble informasjonen om debatten spredt raskt, siden medlemmene var effektive med å invitere mange av sine kontakter som igjen inviterte nye kontakter. Slik utviklet det seg på kort tid et stort nettverk av grasrotaktivister som var opptatt av den same saken, delte den samme informasjonen og bidro på hver sin måte. Det eksisterte altså en bred samfunnssamtale allerede før de store avisoppslagene. Først 14. januar, kom denne debatten frem i flere riksaviser samtidig. Da var det allerede rundt 20 blogginnlegg med kommentarer, 7000 medlemmer i den største facebookgruppa mot datalagringsdirektivet, og 6300 underskrifter på oppropet mot samme direktiv.

Også i den nylig avsluttede blasfemidebatten har vi bevitnet et elegant samspill mellom samfunnsaktørene i de ulike forum og arenaer på nett. Blant de viktigste suksessfaktorer er gode argumenter og engasjerende saker, bruken av flere forum og arenaer samt løse, men gode koblinger som bidrar til effektiv mobilisering av mange ulike brukere – en bred grasrotaktivisme. Det er all grunn til å tro at lignende fremgangsmåter vil bli brukt og ha merkbar effekt i fremtidige ad-hoc-kampanjer. Allerede i denne ukens hijab-debatt har vi sett politikere og tillitsvalgte slå hverandre i hodet med antall medlemmer i ulike facebookgrupper.

Hva slags konsekvenser har så en slik utvikling for demokratiet? Jeg mener det er en styrke. Vi har fått flere deltagere i en bredere og mer åpen samfunnsdebatt. Politikere deltar mer direkte, både frivillig og til dels av ren og skjær nødvendighet, i det offentlige rom og engasjeres av grasrotaktivismen. Det deliberative demokrati, med fokus på dialog og debatt, blir fornyet. Dette betyr ikke at demokrati på internett ikke har sine utfordringer og begrensninger. Vi kan lett tenke oss at dette i sin perversjon kan utvikle seg til et gatas parlament med lite helhetlig politikk. En slik innvending er relevant. Vi kan være glade for at statsbudsjettet ikke vedtas etter slike nettkampanjer. På den annen side, det er kanskje ille nok at ytringsfriheten må forsvares av dem. Vi trenger åpen og fri debatt like mye som vi trenger de solide demokratiske institusjonene. Med nye arenaer og nettverk blir det lettere for enkeltaktører å spre et budskap.

Noen vil hevde at vi nå får et rotterace blant de mektigste for å ta kontroll over de sosiale mediene. Det stemmer nok. Mange større bedrifter, politikere og andre som ønsker innflytelse har egne blogger på sine nettsider, de har registrert profiler i en rekke nettsamfunn og sosiale medier. Facebook, Twitter, LinkedIn, YouTube og Flickr er bare noen av de største. Selvsagt vil de med innflytelse beholde sin makt, og prøver seg derfor frem i et nytt landskap. Den gode nyheten er at maktpersoners deltagelse i liten grad kan ta kontroll over nettarenaene. En enkeltaktørs mulighet til deltagelse og påvirkning henger i hovedsak sammen med vedkommendes evne til å benytte seg av sin integritet i sine egne nettverk. Det er med nye medier blitt gode muligheter for å uttale seg også for de som ikke har tilgang til en mediebedrift eller sterk organisasjon. Med en bred ytringsfrihet og ansvarlig debatt¬deltagelse fra oss som aktører vil vi sammen kunne utvikle et samfunn med et nytt nivå av demokratisk deltagelse – til det beste for alle.

Et lignende innlegg er også publisert på min egen blogg, se også
kronikken hos BT her.